Heracleum – Borgerskapets stebarn

- en liten historie rundt en plantes reise fra popularitetens tinder til dødsdommen
av Gunnar Graff

Borgerskapets fremvekst i siste halvdel av 1700-tallet er en følge av industrialismens fremvekst. Mange innen borgerskapet hadde villaer, eller hvis de bodde i leiligheter i bygårder, kunne de ha store sommerhus utfor byene. Både villaer og sommerhusene hadde hage, ofte ganske store hager og til hager trenges det planter. Det var ofte konkurranse om å ha de flotteste hagene med de mest spennende planter.

På slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet var det populært å sende plantesamlere ut i verden fra de store imperialistmaktene. Og de brakte hundrevis av nye arter tilbake til Europa.

En slik spennende planteslekt var Heracleum, som er staudeslektens kjemper. Heracleum ble svært populær som solitærplante i store engelske villahager. I 1830 var det registrert 23 arter Heracleum i England. De fleste fra Kaukasus, men også flere fra Sibir, hva man nå enn forsto med Sibir den gang. Trolig ikke det samme som vi i dag mener med Sibir. Men sibirnavnet får betydning litt senere i beretningen.

En av Heracleumartene som kom fra Kaukasus-området fikk det latinske navnet H. asperum. Den ble beskrevet første gang i 1818, og planten kom til England kort tid etter. Det er trolig denne Heracleum-arten som ble Tromsøpalmen.

Tromsøs borgerskap
Tromsø får handelsrettigheter i 1794, som gir bystatus. Handelsborgerskap strømmer til byen, de fleste sørfra og mange fra Danmark og Tyskland. Fra Braunschweig, litt sørøst for Hannover kom Johan Friedrich Daniel Mack. I 1833 fikk han handelsbrev som kjøpmann i byen. Senere fikk han sin bror, som var baker, til byen, og en av bakerens sønner startet med ølproduksjon, det som den dag i dag er Macks bryggeri.

J.F.D. Mack giftet seg med Nanna Sabine Klerck, datter av Finnmarks rikeste familie, som bodde i Bossekop, Alta. Hennes far var kystvernsjef i Finnmark. Moren drev butikk i Bossekop. Dette giftemålet gjorde at J.F.D. Mack fikk råd til å bygge et av Tromsøs fineste patrisierhus nord i Storgata, det som nå er Perspektivet museum. Flere av de rikeste borgerne i Tromsø bygget seg store landsteder utfor bygrensen. Alle sommerhusene hadde hage. Mack sitt sommerhus het Elvebakken og lå mellom Idrettsveien og Conrad Holmboes vei.

Tromsøborgerskapet hadde hyppige kontakter med kulturen lenger sør i Norge og ikke minst Sentral-Europa, ikke minst takket være den store handelsflåten Tromsø hadde. Og nordover til byen kom mange av de ting borgerskapet trengte for til sin egen manifestering, som tøyer, kjoler, dresser, musikkinstrumenter, servise og annen fin pynt. Damene i Tromsø kunne derfor kle seg i siste mote fra Paris. Denne dyrking av europeisk kultur, ikke minst den franske, som var ledende på flere kulturelle områder, er trolig grunnen til at Tromsø får tilnavnet “Nordens Paris”, Og sammen med klær og andre pyntegjenstander kom også planter og frø, både til innebruk og til hagen, siden hage og blomster også var en viktig del av borgerskapets kultur.

Men en plante, som i en kort periode ble en av borgerskapets viktigste pryd og markeringsplanter, nemlig Heracleum, kom faktisk nordfra, fra Kåfjord kobberverk.

Kobberverket i Kåfjord, Alta
Kopperverket ble startet i 1826 av to engelskmenn. Den ene het John Rice Crowe. Han var født i London ca. 1795 og vokste opp hos sin onkel som var admiral i den russiske flåte. Denne Crowe må ha vært litt av en jentefut, for han får ikke mindre enn 18 barn med to kvinner, en fra Hammerfest og en fra England. Da Hammerfestkvinnen døde i 1843 gifter han seg med den engelske kvinnen som han allerede har fått flere barn med. Et av disse barna er trolig den som førte Tromsøpalmen til Norge.

I Kåfjord ble det bygget opp et helt lite samfunn, og med forbausende gode forhold for arbeiderne. Selve rosinen i bebyggelsen var imidlertid direktørboligen, som bare ble kalt “The House”. Til The House hørte også en større hage anlagt etter engelsk stil med gressplen, hageganger, blomster og grupper med bjørketrær. Crowe flyttet senere til Kristiania (Oslo) og ble der opphavsmann til den første norske jernbane mellom Oslo og Eidsvoll i 1855.

Hvordan Tromsøpalmen kom til landet
Det første hagemagasin i England, “Garderner’s Magazine”, ble startet i 1826 av John Claudius Loudon. I 1836 skriver han begeistret om en heracleumart, H. asperum, Siberian Cow Parsnip. Selv om heracleum asperum ble innført fra Kaukasus-området blir den nå kalt for Siberian Cow Parsnip. Dette sibirnavnet kommer til å få betydning i Tromsø helt fram til 1991.

Og Loudon sier i “Garderner’s Magazine” at han vil gi frø av denne planten til en venn av seg som skal reise opp til Nord-Norge. Denne vennen, som undertegner seg W.C., skriver følgende fra Kaa Fjord, Alten, 70 grader nord, den 25. juli 1836 til Loudon og som han gjengir i hagetidsskriftet: “I sowed your H. asperum in an old churchyard at Fugleness, opposite Hammerfest. I will also sow some in different places about here” – som altså er Kåfjord. Mest sannsynlig har disse frøene blitt sådd i den engelske hagen ved The House.

Hvem var så denne W.C. som kom på besøk både til Hammerfest og kirkegården der og til The House i Kåfjord? Et mulig svar er at dette kan ha vært en av de sønnene John Rice Crowe hadde med sin engelske elskerinne. Sønnen het William Crowe, altså W.C. Og på kirkegården på Fuglenes i Hammerfest lå to små barn, to av Williams halvsøsken som døde like etter fødselen. Den eldste av disse bar også navnet William.

Heracleum kommer til Tromsø
Johan F.D. Mack og hustru Nanna Sabine var selvfølgelig ofte på besøk i Alta, til mor og svigermor i Bossekop, også fordi J.F.D Mack etterhvert drev butikken sammen med sin svigermor. De har nok også besøkt de engelske direktørene i Kåfjord, hvor Nanna Sabine sikkert har merket seg den nye tilveksten til floraen rundt The House, og rundt 1860, så sier i alle fall andre kilder, ble planten ført til Tromsø. Og vi mener at den første heracleum i Tromsø ble plantet i hagen på Elvebakken. I siste halvdel av 1800-tallet ble den spredd til de aller fleste sommerhus på Tromsøya. Og Tromsø hadde den største konsentrasjon av borgerskapsfamilier i Nord-Norge, noe som vel forklarer den store utbredelsen av heracleum på Tromsøya. Men den ble også spredd over hele landsdelen, til å begynne med til representanter av borgerskapet, senere også til andre hageinteresserte, og den finnes bevisst spredt helt sør til Trondheim.

Planten hadde ikke noe norsk navn, borgerskapet kalte den heracleum, vant som de var også til det latinske språk. De små slektningene som vokser vill mange steder i Nord-Norge, kalt bjørnkjeks, var trolig ikke lik nok sin kjempeslektning til at navnet bjørnkjeks er brukt i det hele tatt om Tromsøpalmen. Navnet Tromsøpalme er visstnok av nyere dato, heracleum er det navnet planten har hatt mesteparten av sitt liv i Nord-Norge.

Men det engelske navnet Siberian Cow Parsnip må ha fulgt med fra Kåfjord. For lenge etter at planten ble kastet ut av hagene, har folk husket sibirnavnet. Det har vært en kjent sak blant folk i Tromsø at heracleum, Tromsøpalmen, kom fra Sibir, og siden den fra begynnelsen av 1900-tallet har vært forvillet på Tromsøya og siden den ikke var hageplante, måtte den ha blitt innført som ugrasfrø med pomorhandelen.

Først i 1991 ble informasjonen fra Loudons hagetidsskrift kjent, og sammen med annen historisk informasjon kan altså hele historien nå presenteres.

Sic. transit Tromsøpalme?
Tromsøpalmen fikk et trist sorti. Den lukter ikke særlig godt, i varme sommerkvelder gir den en nesten ekkel lukt fra seg. Så i løpet av første halvdel av 1900-tallet var den vel hevet ut av alle borgerskapet hager. Men fortsatt øvde planten en magisk tiltrekning på vanlige folk og den ble plantet rundt mange av de små hytter som vanlige folk hadde både på Tromsøya og utfor Tromsø. Så sent som i 1976 traff forfatteren en eldre dame fra yttersida som på bybesøk hadde gravd opp en liten Tromsøpalme som hun bar i en plast-handlepose, for å ta med hjem til sin egen hage.

En enda verre skjebne enn å ha blitt forvist til et liv som ugras venter Tromsøpalmen, siden den er blitt ført opp på den såkalte svarteliste, altså planter som skal ryddes ut av norsk natur. Grunnen kan kanskje være at det fortsatt er vanskelig å bestemme de ulike arter og varianter av de store Heracleum-artene, og med tilsvarende dårlig kjennskap til livsløpet og fruktbarheten til de ulike arter. Mye tyder på at Tromsøpalmen følger med i dragsuget på grunn av en annen nærstående kjempe-heracleum.

Kjempebjørnkjeks – trollet i esken
Rundt år 1900 ble det største heracleum-funnet bekjentgjort med nesten hurrarop i hagemagasiner i Europa. Man hadde i 1895 funnet en art som i størrelse og blomstring overgikk alle andre kjente heracleumarter. Det var kjempebjørnkjeksen, H. mantegazzianum, som dukket opp i en italiensk botanisk hage. Den ble straks populær, inntil man oppdaget den enorme feiltakelsen.

Kjempebjørnkjeksen spredde seg med stor fart i de fleste land i Sentral-Europa. Dessuten hadde den kraftigere hudgift enn de andre heracleum-artene. Så den kom raskt i miskreditt. Og dette representerer også slutten på heracleum-eventyret.

Grunnen til at kjempebjørnkjeksen ikke er ønsket er at denne planten, i motsetning til de aller fleste andre heracleumarter, er engangsblomstrende. Den dør etter blomstring. Rik frøsetting er derfor en livsbetingelse for planten. Og den sår seg rikelig og med god spireevne i frøene. Kjempebjørnkjeksen er derfor blitt et stort ugrasproblem over nesten hele Europa, hvor den er svartelistet i alle land. I Nord-Norge har den ennå ikke kommet, bortsett fra en forekomst på Tromsøya langs Tverrforbindelsen, som man forsøker å holde i sjakk og kanskje klarer å utrydde.

Tromsøpalmen på sin side sprer seg lite her nord, på tross av den folkelige oppfatning av at den sprer seg svært mye. Forklaringen på dette er at Tromsøpalmen kan bli svært gammel, minst 50 år, og vil etter hvert oppta flere kvadratmeter plass. Så selv få planter gir inntrykk av av være mange. I virkeligheten sprer Tromsøpalmen seg forbausende lite her nord, og i gjennomsnitt får hver plante trolig mindre enn ett nytt barn årlig, noe som i biologisk henseende må regnes som lite.

Tromsøpalmen er blitt til et stebarn, et stebarn ektefødt av borgerskapet i Europa, men som forlengst har kastet barnet ut. Tromsøpalmen er også blitt et stebarn som det offentlige system ikke vil vite noe mer av.

Men likevel…?
Siste ord om Tromsøpalmen er kanskje ikke sagt. På tross av at noen hater den og at det offentlige vil utrydde den, på tross av at den har mindre gode sider – så har Tromsøpalmen likevel blitt Tromsø bys store symbol, kanskje et av de aller viktigste?

Tromsø har egen festdrakt. Den har Tromsøpalmen som dekorasjon, noe som gjør Tromsø festdrakt til en svært pen og dekorativ bunadsdrakt. Byen har et eldresenter kalt Heracleum, en ungdomsskolerevy bærer navnet, og Tromsøpalmens blomsterskjerm har vært benyttet både i smykker, stilistiske utforminger og billedlig kunst. Skal man virkelig utrydde et så viktig by-symbol??

Det har vært mange spekulasjoner blant botanikere hvilken art heracleum Tromsøpalmen egentlig er, og den har skiftet latinsk navn flere ganger i sin historie. Den mest sannsynlige arten, etter det man vet i dag, er Heracleum persicum, som er viltvoksende i Iranske fjell og trolig også inn i deler av Kaukasus. Hvis dette er riktig, at Tromsøpalmen faktisk er Heracleum persicum, åpner det seg nye spennende framtidsutsikter for planten. I Iran, hvor den heter Golpar, brukes frøene til krydder og frø og deler av planten har vært brukt som legemiddel i lang tid. Planten har også vekket forskernes interesse, og flere studier de senere år av plantens rike innhold av kjemiske stoffer, antyder at den kan bli viktig for den farmasøytiske industrien, blant annet som antibiotika og hjertemedisin.

            Tromsø og Nord-Norge har i dag en av Europas største konsentrasjoner av det som kanskje kan bli en viktig medisinsk plante i fremtiden. Så kanskje er

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>